De seneste årenes ekspansive vindkraftutbygging har skapt stort engasjement og nasjonal debatt. Motstanden mot vindkraft er ikke bare meningsytringer i mediene, men også som mer synlige og fysiske protester og aksjoner i praksis. Slike reaksjoner bør skape refleksjoner om hva det er med dagens vindkraftpolitikk som provoserer og hvordan og hvorfor politikken tilsynelatende ikke oppleves som god nok.
Sett i bakspeilet kan de første ti år av norsk vindkraftpolitikk forstås som et felt med fokus på teknologi og regulering for å utvikle effektiv planlegging og regulering. Det andre tiåret ble preget av en klima-kapitalistisk tankegang hvor markedet gjennom forutsigbare og lønnsomme rammer skulle bidra til å oppfylle (inter)nasjonale fornybar-forpliktelser. Spørsmålet er hvilket innhold fremtidig (bærekraftig) vindkraftpolitikk bør få?
I dette bildet kan det være viktig å forstå hvilke drivkrefter og motkrefter som preger politikkfeltet. Vår forskning viser at hovedargumentene for utbygging av vindkraft handler om:
1) økt behov for fornybar energi for å mæte krav om elektrifisering og globale klimautfordringer, 2) forsyningssikkerhet, 3) stabile kraftpriser, 4) videreutvikling av fornybarnasjonen Norge, 5) grønn industriutvikling, og 6) distriktsutvikling og lokal verdiskaping.
Argumentene mot vindkraftutbygging peker på:
1) ødeleggelser av (uberørt) natur, konsekvenser for artsmangfold og sammenhengene økosystemer, 2) ramponering av landskap, den nasjonale naturidentiteten, og forstyrrelser av friluftsliv og rekreasjon, 3) degenering av sted og stedstilhørighet, 4) urettferdig fordeling av goder og ulemper og utenlandsk kolonisering av norske naturressurser, 5) negative konsekvenser for lokal verdiskaping (reindrift, turisme, reiseliv, eiendomspriser), 6) ugjennomsiktig og lite troverdig konsesjonsprosess og 7) manglende (lokal) demokratisk forankring og juridiske rammeverk i forvaltningen.
Vindkraft er med andre ord en politisk «hotspot» som krever en grunnleggende politisk debatt for å avklare og avveie viktige samfunnsmessige hensyn og det underliggende spørsmål: Er det verdt det?
Vår forskning viser at dagens komplekse konflikter ikke løses gjennom mer effektivitet eller lønnsomhet, men krever en grundig avveining av grunnleggende verdier for å komme videre med en nasjonal vindkraftpolitikk.
Vi vil her peke på fire verdivalg og hovedutfordringer: For det første må selve formålet og behovet for fremtidens vindkraftproduksjon avklares – har vi og i hvilken grad har vi behov for denne kraften og hvem har behov for den, klimaet eller industrien? For det andre bør det presiseres hvordan ulike natur, landskaps- og stedsverdier vektes i forhold til energiproduksjon i konsesjonsprosessen – hva er viktigst og hva bør vi bevare? For det tredje må eierskap og forvaltning av energiens goder og ulemper lokalt og nasjonalt adresseres – hvem skal tjene på dette, lokalsamfunn, nasjonen Norge eller internasjonale kapitalforvaltere? For det fjerde bør det utarbeides både juridiske og prosessuelle rammer for planlegging og utbygging som sikrer transparent og demokratisk medvirkning – hvem skal delta i planleggingen og hvem skal beslutte om det skal bygges? Det er med andre ord behov for en reell energipolitikk på vindkraft.